Mer utegym i psykologutdanningen?

NB: Først publisert hos Norsk Psykologforening

Profesjonsstudiet i psykologi er en av Norges mest ettertraktede utdannelser og etterspørselen etter psykologer er stor. Endringer i opptaksordninger og spørsmål om kjønnskvotering har vært sentrale spørsmål i de siste årene, og det er befriende når Kai Leitemo i Morgenbladet 5. april innleder en debatt om innholdet i psykologutdanningen.

Psykologien må kreve sin rettmessige plass når morgendagens Norge skal utformes, slik Leitemo poengterer. Det blir imidlertid begrensende for hele fagfeltet dersom løsningene utelukkende skal være fokusert på enkeltindividets (u)helse. Om vi kaster ut den samfunnsvitenskapelige ballasten i dagens psykologutdannelse er jeg redd vi står i fare for å gjøre oss irrelevante.

Ingen tilfeldig posisjon

Hvordan vil Leitemos drøm om et klinisk profesjonsløp fritt for irrelevante og ressurssløsende universitetsemner (Hvem har ikke ergret seg over Ex. Phil) se ut? Med klinisk arbeid fra første semester, rett ut i pasientbehandling på universitetenes poliklinikker. Samfunnpsykologi, sosialpsykologi, biologisk psykologi og trøtte teorier om grupper eller forskningsmetode en saga blott.

Flytt psykologstudentene til de medisinske fakultetene hvor de kan spise lunsj med klinikerkollegene i hvite frakker, langt vekk fra samfunnsviterenes tomsnakk. Vi får en slags yrkesskole hvor klinikere kan plukkes fiks ferdig fra samlebåndet, kanskje rekker det med tre års utdannelse?

Norske psykologer står i en særstilling i verden og fåtallet av våre utenlandske kolleger nyter klinisk behandleransvar slik vi gjør. Legene har som oftest monopol på diagnostisering og psykologene er redusert til deres høyre hånd, mange driver psykometrisk testing fremfor pasientbehandling. Vår unike posisjon skyldes ikke tilfeldigheter men i stedet utrettelig arbeid fra Norsk Psykologforening, et arbeid som kuliminerte i 1974 med Psykologloven.

Kunstig skille mellom forskning og klinikk

Generalistutdanningen slik den fungerer i dag gir god kjennskap til normalfungering, til psykologi. Jeg er redd Leitemos yrkesskole ikke har plass til inngående metodekunnskap, som er avgjørende når psykologen resten av sitt yrkesaktive liv plikter å holde seg oppdatert på infløkte forskningsartikler.

Jeg er redd den heller ikke har plass til nitidig pugging av nevrotransmittere eller nervebaner – en kompetanse vi trenger i samarbeid med leger og sykepleiere. Hjernedisseksjon er ikke spesielt klinisk relevant for en vordende terapeut, men i møte med organiske hjerneskader blir det plutselig anvendelig kunnskap. Leitemo skaper en kunstig dikotomi når han skiller så skarpt mellom forskning og klinikk. I evidensbasert praksis er dette ofte to sider av samme sak.

Også jeg har kjent på  lengelsen etter klinikk: Vi skal jo bli terapeuter, hvor blir det av pasientkontakten?! Lengselen har ikke forsvunnet ettersom studiet har gått fremover, men jeg har begynt å sette større pris på basalkunnskapen. Med tre kliniske semestre og hovedpraksis fullspekket med klienter, videogjennomgang, veiledning og terapitrening i trygge omgivelser tror jeg dagens profesjonsstudium utdanner gode terapeuter.

Kompetansebredde

Psykologenes brede kompetanse, med rot i samfunnsvitenskapene, gjør at vi kan tilby noe mer og annerledes enn hva sykepleiere og leger kan. Denne kompetansebredden og samfunnsforståelsen gjør oss aktuelle også utenfor helsefeltet: i næringslivet kan vi gi råd om ivaretakelse av arbeidstakere, på skoler kan vi bidra til å redusere frafall på en annen måte enn hva pedagogene kan og i NAV kan vi veilede de arbeidsuføre.

Samfunnsoppgavene Leitemo skisserer kan løses av psykologer, men ikke utelukkende ved hjelp av kurativ behandling. I dag er kanskje vitenskapelig metode og tenkemåte det viktigste man lærer på profesjonsstudiet i psykologi – det handler om evnen til å tilegne seg kunnskap. Teknikker til bruk i terapirommet kan i stedet finslepes i yrkeslivet.

Leitemo konkluderer med at veien til å bli en effektiv profesjonsutøver går gjennom omfattende egenterapi og egenutvikling. Allianse og empati er viktig for å lykkes som terapeut, men det finnes per i dag ikke tilstrekkelig empiri til å konkludere med at egenterapi i utdanningen gir bedre psykologer. Kanskje er det nettopp mangel på evidens som førte til at Umeå Universitet nylig halverte antallet egenterapitimer?

Best practice

Jeg har få bekymringer knyttet til den norske psykologutdannelsen. Utålmodige studenter lengter etter pasientkontakt og roper på mer utegym – det tyder nok på at de har valgt riktig studium. For å sikre bredde i kompetansen og evne til å håndtere strømmen av ny kunnskap i en lang yrkeskarriere er det imidlertid viktig at norske psykologstudenter lærer mer enn ren pasientbehandling og teknikk. Ved å fortsette å benytte den amerikanske Boulder-modellen (“scientist as practitioner”) sikrer vi at psykologstudentene blir skolert i forskning og vitenskapelig metode. Slik kan vi være trygge på at norske psykologer kan utøve sin kliniske virksomhet i tråd med den beste tilgjengelige forskningen, såkalt “best practice”.