Gi meg en A!

NB: Først publisert hos Norsk Psykologforening 

4 desember 2006 tok jeg min første universitetseksamen, i psykologiens historie. Det skulle ta tre år før den første A-en kom, den eneste karakteren jeg ville ha. Jeg hadde nesten utelukkende fått B, med en, to eller tre feil for mye på 100 avkrysningsspørsmål.

Det var spørsmål om hvilken hjernestruktur som rammes av rabies-virus eller hvor mange prosent av befolkningen Abraham Maslow trodde arbeidet med selvrealisering. Finstemte formuleringer fra boken eller små variasjoner i prosenter måtte pugges og læres – det er nemlig vanskelig å formidle at man har forstått pensum når det eneste som kan skrives er små kryss.

Stort nederlag

For eventuelt uinnvidde lesere: karakteren B når man forsøker å komme inn på profesjonsstudiet er et like stort nederlag som å stryke. Faktisk kan stryk være bedre da man unngår å sløse med sjansene. Denne absurde logikken førte til at jeg med vilje lot være å levere flere eksamener fordi jeg ikke trodde besvarelsen stod seg til en A! Nesten 1000 studenter gikk på årsstudiet ved NTNU, forelesningene gikk flere ganger i uka og det var ikke uvanlig å bli sittende ved siden av nye ansikter hver eneste uke.

Å bli med i kollokviegrupper innebar en seleksjonsprosess i seg selv, hvem ville vel jobbe med umotiverte studenter som ikke skulle inn på profesjon?

I stedet for medstudenter ble de konkurrenter. Desperasjonen etter å vinne en plass på studiet tok for enkelte så mye over at de villedet hverandre for å oppnå konkurransefortrinn.

Det eneste jeg vil!

I semester etter semester vokste studielånet så vel som fortvilelsen. Jeg minnes alle de gangene jeg gikk inn på NTNU.no, “Samfunnsfag og psykologi”. Profesjonsstudium hadde en egen overskrift, ulikt bachelor- og masterfagene. Vil du bli psykolog spør de? Ja, det er få andre ting jeg heller vil, tenkte jeg. Ubehaget ved å møte venner og familie ble større. Jeg gikk jo fremdeles på årsstudiet, tok de samme fagene og leste det samme pensumet. Ingenting skjedde, og jeg var flau over å ikke kunne rapportere progresjon.

Det var på tide å gi opp, innse nederlaget, finne på noe annet. Hva med psykiatrisk sykepleier, var ikke det lettere, foreslo noen. Joda, men jeg ville ikke bli sykepleier, jeg ville bli psykolog! Backup-planen glimret med sitt fravær, selv om jeg søkte jus-studiet ved et par anledninger. Jeg var attpåtil student i sosialøkonomi, riktignok uten å avlegge en eneste eksamen.

Det er begrenset hvor mange ganger du kan delta på ei fadderuke for det samme studieprogrammet. Når fadderne snart er ferdige med graden sin, er det pinlig å skulle bli kjent med Trondheim for tredje gang. Det er lettere å la være. Jeg meldte meg liksom ut av studiemiljøet, deltok på noen kollokvier her og der, men angsten for å fortelle hvor mange ganger jeg hadde tatt fagene tok overhånd. Det var lettere å lese hjemme.

Aldri fri

Når man er student, har man egentlig aldri fri. Jeg tok med meg frustrasjonen overalt, og kompenserte for usikkerheten ved å være arrogant og umedgjørlig. Ingen skulle kritisere meg og mitt, aller minst valg av yrke. Sommerferien ble tilbragt sammen med bøkene, juleferiene likeså. Verst gikk det nok utover min daværende samboer, som tross alt holdt ut med meg alle disse vanskelige årene. Jeg var nok ingen god venn, sønn eller kjæreste i denne tiden.

Etter fire år (!) på årsstudiet i psykologi skulle jeg forsøke å erstatte tre B´er med tre A´er. Biologisk psykologi var vårens siste eksamen og det faget jeg hadde strevd mest med. Jeg hadde lovet meg selv èn ting: å ikke sjekke en eneste fasit før hele eksamensperioden var over. Fristelsen ble imidlertid for stor og da fasiten kom nøyaktig en uke etter første eksamen måtte jeg sjekke likevel. Følelsen av å arbeide seg gjennom besvarelsen, spørsmål etter spørsmål, 5A…feil, 17D, også feil. Spenningen holdt som regel helt til de siste spørsmålene, den skjebnesvangre feilen som skilte eufori fra gråt og nok en gang knuste håpet om å bli psykolog, kom helt på tampen av eksamenssettet. Nok en B, nå var løpet kjørt for alvor.

Feil fasit

Jeg klarte ikke flere eksamener, flere gule svarark eller flere nederlag. Det var liten vits i å ta siste eksamen, men jeg dro likevel opp på Dragvoll for å rase gjennom spørsmålene, uten engang å bry meg om å dobbeltsjekke før innlevering. Luften var gått ut av ballongen  etter fire år med «nesten». Sensuren kom noen uker senere. Fasiten var feil, jeg hadde fått to solide A-er på de første eksamenene. Og B på den siste, på biologisk psykologi, som jeg hadde gitt opp før den ble utdelt.

Jeg gav heldigvis ikke opp etter biologisk psykologi. I stedet dro jeg ned til Høgskolen i Lillehammer, hvor miljøet var lite og fåtallet av studentene satset på profesjonsstudiet. Stemningen var behagelig i OL-byen, jeg kunne bli med på fadderuka uten å være redd for å bli gjenkjent. Skriveeksamener var en fryd, selv om den første var 20 studiepoeng og like avgjørende som eksamenene alltid hadde vært. Jeg satt i månedsvis og løste eksamensoppgaver fra morgen til kveld – det ble en solid A. Anspentheten var nok med meg fremdeles, det fikk medstudentene mine erfare, men jeg følte en annen mestring enn tidligere. Jeg la NTNU bak meg og prøvde å glemme alt det som tilhørte fortiden. Til og med den trønderske dialekten var forandret, til en slags østlandsk sosiolekt.

Tilbake i Trondheim, etter mastergrad i årsstudiet, var det jeg som kunne ikle meg hettegenseren det stod “Profesjonsstudiet i psykologi” på, den jeg hadde sett lengselsfullt etter tidligere. Det var derimot ingen stor glede over å endelig ha nådd målet, jeg var nok mer lettet over å ha unngått nok et nederlag. Samtidig var jeg bekymret over å skulle være den dummeste og tregeste fyren i kullet mitt, ingen andre hadde jo brukt så lang tid.

Redd for å stryke

Mange på profesjonsstudiet er lynskarpe folk, og mange har brukt kun ett år på årsstudiet, slik man jo skal. Jeg var redd for å ikke få jobb, jeg var redd for å stryke på første eksamen, redd for å ikke passe inn. I dag vet jeg at dette gjaldt flere enn meg.

I dag er jeg relativt aktiv i miljøet, og er ikke redd for å stikke meg ut. Jeg er innmari stolt av å være medlem av Norsk Psykologforening og av å være en vordende psykolog. Faget har alltid fascinert meg og det har sjeldent vært kjedelig å lese psykologi, selv ikke når jeg leste den samme boka for tredje gang. Når jeg er nedfor kan jeg tenke “jeg fikk det til!”, og tristheten letter noe. Tidligere var det omvendt.

Alle som ga opp

Jeg tenker ofte på alle de som ga opp. De som ikke ville ta opp eksamen enda en gang, fordi de havnet på feil side av den knallharde grensen som skiller A fra B, psykolog fra ikke-psykolog. Noen ganger går jeg inn på ntnu.no for å finne den for meg gjeveste siden av dem alle, den som spør om “Vil du bli psykolog?”. Det er en ganske tilfredsstillende opplevelse. Samtidig er jeg livredd for å hovere, for å være arrogant eller nedlatende. Derfor bruker jeg sjeldent profesjonsgenseren min, den ligger like fint i garderobeskapet og trengs egentlig ikke brukes.

Det er mye debatt om opptaksordninger og hvordan vi kan sikre at samfunnet får de aller beste psykologene. Vi utdanner ikke debestepsykologene.Vi utdanner de som mer eller mindre tilfeldig karrer seg inn nåløyet som i dag heter “Profesjonsstudiet i psykologi”.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s