Å grine i klasserommet

NB: Først publisert hos Norsk Psykologforening 

Det er få som bestrider viktigheten av allianse i terapirommet og forskere antyder at omlag 1/3 av endringer hos pasienten kan tilskrives nettopp terapeutisk relasjon. Verktøyet som brukes, foruten SCIDer, BDIer, GAFer, WAISer og WISCer – er først og fremst oss selv. Derfor bør vi som behandlere være harmoniske, riktig inntonet, fri for uløste konflikter, fulle av empati og godt kjent med våre innerste, mørke hemmeligheter. Eller?

Selvavsløringskonkurranse

Jeg fikk tidlig nyss om at vi skulle utlevere våre aller mest private historier til resten av kullet. Hele livshistorien skulle presenteres i plenum, og ryktene fortalte at noen helt sikkert kom til å gråte. Veilederene poengterte til det kjedsommelige at “jo mer man legger i dette, jo mer får man ut av det” og understreket at den vanligste angeren ved slutten av første avdeling var å ikke ha gått skikkelig i dybden på “livshistorie-semesteret”. Hvorfor blir man en bedre psykolog av å utlevere seg foran klassekameratene sine, lurte jeg på. Skepsisen ble til kritikk og etterhvert ganske uttalt motstand mot hele opplegget. Jeg fikk virkelig ikke konkrete svar på hvorfor dette var en god ide, alt var ullent, med anektodiske referanser og fritt for evidens. Som en slags oppvarming til denne kommende selvavsløringskonkurransen la vi frem genogram og slektstre, nå visste alle hva foreldrene mine het, og hvor besteforeldrene mine vokste opp.

I det livshistorien skulle presenteres var taklysene skrudd av til fordel for stemningssettende stearinlys. Det var kleint, ubehagelig og veldig forvirrende å sitte i et mørklagt undervisningsrom klokken 08:15 for å høre på kullingers oppveksthistorier. 4041 skiller seg markant fra PowerPoint-slides eller tykke pensumbøker. Vi forsøkte å gi støttende tilbakemeldinger til de som presenterte sine historier om mobbing, skilsmisser, engstelse og ulykkelig ungdomstid. Personlighetstestene vi gjennomgikk ved begynnelsen av studiet hadde avslørte oss som en angstpreget gjeng med mange bekymringer og følelser – nå satt vi gråtkvalt og virkelig kjente på denne sårbarheten. Jeg skal innrømme at det var fint å bygge samhørighet til kullingene, fint å se at “alle har noe” som er vanskelig. Jeg ble tryggere på de som hadde delt av sitt personlige narrativ, mer fortrolig med klassen – men tvilte fremdeles på om dette gjorde meg til en bedre psykolog.

Egenterapi er ikke terapi

Jeg har forstått det slik at egenterapi er egenutvikling, opplæring og veiledning, ikke for å hjelpe oss selv men for å hjelpe pasientene våre på best mulig måte. Det høres trygt ut å gå i terapi når man identifiserer seg bort fra patologien, vekk fra de sykes rekker. Snakkekuren er plutselig ingen kur, men et forsøk på å kvalitetssikre fremtidens terapeuter.

I studentpolitisk utvalg (SPU) gjorde vi en omfattende litteraturgjennomgang våren 2013. Vi forsøker hele tiden å plukke opp hva som rører seg i gangene på de respektive universitetene og det var tydelig at mange ropte høyt om noe de savnet på studiet, samtidig som de pekte mot Sverige hvor alt var så meget bedre. Debatter om egenterapi har vært gjennomført i Oslo og Trondheim, i tillegg til omfattende diskusjoner på internet. Konklusjonen av gjennomgangen var imidlertid nedslående: vi fant ikke god nok dokumentasjon til å skulle innlemme egenterapi i den norske psykologutdanningen. Å bruke kompetente veiledere til egenutvikling av studenter var plutselig blitt til ressurssløsing i et helse-Norge hvor ventelistene er lange og de sykeste så altfor syke.

Pasienten som terapeut, terapeuten som pasient

Verken NTNU eller andre universiteter tilbyr egenterapi til sine studenter. Og med egenterapi så mener vi altså profesjonell veiledning med hensikt om å utdanne bedre terapeuter. Samtidig tilbyr NTNU, som eneste norske universitet, et fag som minner mistenkelige mye om nettopp egenterapi; private utleveringer, personlig veiledning av psykolog og individuelle endringsprosjekter. Formålet er å “gi en innføring i krav til yrkesmessig og personlig utvikling som profesjonelt psykologarbeid”. 4041 er ikke terapi, slik egenterapi heller ikke er terapi.

I litteraturen (Norcross, Rønnestad, Orlinsky m.fl.) poengteres det at mange velger psykologprofesjonen fordi de opplever nærhet til egne konflikter og et ønske om å løse disse i utdanningen og senere i yrkeslivet. På seg selv kjenner man kanskje andre. Dette behovet for selvhjelp balanseres heldigvis av et ønske om å hjelpe andre, den typiske politisk korrekte forklaringen psykologstudentene gir når de blir spurt om yrkesvalget sitt.

Det synes fåfengt å skulle skille disse motivene fra hverandre, i stedet tror jeg det er viktig å erkjenne at mennesker som trekkes mot psykisk lidelse neppe er gjennomsnittlige. “Folk flest” unngår sykdom, fysisk så vel som psykisk. Å stille spørsmål rundt egen motivasjon for yrkesvalg og stimulere til refleksjoner omkring rollen som behandler, ser jeg derfor som positivt – så lenge det ikke går på bekostning av basalfag, internklinikk eller videoveiledning.

Fallgruben er arroganse

Å skulle utlevere det aller innerste sårbare, i en sirkel hvor alle ser på, gir unge studenter erfaringer som nok ligner på det mange av det våre fremtidige pasienter opplever i terapirommet. Vi kjenner på relasjon, samspill og vi forsøker å regulere hverandres følelser. Det er imidlertid en fare for å tro at man opplever pasientrollen kun fordi man griner litt av en rørende historie sidemannen forteller.

Det føles jo så intenst der man sitter! Jeg er redd det kan oppstå en farlig arroganse når man har “vært i pasientstolen”, en arroganse som i verste fall gjør at vi underminerer den situasjonen våre pasienter lever i. Vi må være ydmyke og bevisste på forskjellen mellom slike “kontrollerte” utleveringer i undervisningsøyemed og det som faktisk er terapi.

Glem egenterapi

4041 ligner nok egenterapi mer enn det ligner sykdomsbehandling. Sistnevnte er noe ressursterke psykologstudenter i utgangspunkt ikke har behov for. Toppkarakterer i universitetsemner avslører en GAF-skåre ganske fjernt fra de fleste pasienter. Dét er viktig å huske.

All den tid 4041 fremmer ydmykhet og refleksjon rundt egen overvinnelighet, er det et nødvendig fag. Hvis det gir veilederne et reellt grunnlag for preklinisk skikkhetsvurdering, kan det være berettighet som emne over fem semester. Om studentene sitter igjen med et tryggere etisk fundament og derfor er bedre forberedt til å ta tøffe beslutninger i moralske gråsoner – ja, så bør 4041 implementeres i Bergen, Tromsø og Oslo.

Om derimot psykologstudenten har behov for å gå i terapi, så tror jeg det er lurt at vedkommende faktisk går i terapi. Forhåpentligvis er veiledningsfag som 4041 tilstrekkelig for å stille stagge selvhjelpstrangen hos de fleste normalfungerende studentene. Dersom det ikke holder, foreslår jeg at de venter med ytterligere sjelelige dypdykk til en eventuell psykodynamisk videreutdanning, for øvrig godt finansiert av offentlige tilskuddsordninger.

Inntil videre skal jeg slutte å bruke begrepet “egenterapi”, og heller konsentrere meg om å ha klienten og pasienten i fokus, fremfor terapeuten. Klientens egne bidrag ser jo ut til å være den prosentvis viktigste endringsfaktor i terapien.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s