Psykologer og leger hånd i hånd

NB: Først publisert hos Norsk Psykologforening

Våren 2013 har jeg vært så heldig å samarbeide med fantastiske folk i Norsk Medisinstudentforening i Trondheim. Vi står bak det jeg tror er Norges første studentinitierte samarbeid mellom psykologstudenter og medisinstudenter, koordinert gjennom våre respektive foreninger!

Psykologspesialist Svein Øverland og psykiater Karl Heinrik Melle stilte opp på kort varsel, vederlagsfritt, for å gi fremtidens klinikere en innføring i behandling av psykoser (nok en gang, tusen takk til dere!).

Vi fikk et flott innblikk i hvordan to behandlere med helt ulik utdanning likevel kan enes om mye god behandlingslogikk. Det jeg ønsker å formidle er imidlertid ikke hva vi snakket om, men at vi snakket sammen og at vi møttes med interesse for de samme tingene.

Generalister

Både leger og psykologer utdannes til å være generalister, men førstnevnte har en breddekunnskap om menneskekroppen som går sistnevnte en høy gang. All den tid utdanningsløpet er like langt – seks år – sier det seg selv at psykologene har kompetanse om menneskesinnet legene ikke deler med oss.

Anders Danielsen Lie skriver i Morgenbladet 18 april at han ønsker en storsatsning på milde og moderate psykiske plager, hvor fastlegen påstås å ha de beste forutsetningene for å tilby en helhetlig behandling.

Primærhelsetjenesten har i dag hovedansvaret for behandling av plagene Lie skisserer. Her har legene sitt samfunnsoppdrag, med rette. Dessverre er det altfor få psykologer i nærheten. De er i stedet vanskelig tilgjengelige i spesialistshelsetjenesten.

Neppe samtalerevolusjon på fastlegekontorene

De lærde strides om hva som er “best” til å behandle depresjon, men offentlige retningslinjer tilsier at disse plagene først og fremst skal behandles ikke-medikamentelt. Likevel fikk 8 % av alle kvinner og 4 % av alle menn antidepressiva i 2011. Jeg tror det er usannsynlig med en samtalerevolusjon på fastlege-kontorene. Er det i hele tatt teoretisk mulig å øke konsultasjonstiden fra dagens 15/20 minutter til mer enn det dobbelte (typisk for en psykologtime)? Eller har utdanningsløpet plass til terapitrening, normalpsykologi og videoveiledning, slik vi har?

Når det er sagt, så vil jo den enkleste måten å sikre flere samtaler og færre piller på, være å overlate alle pasienter med psykiske problemer til psykologene. Vi har jo nemlig ikke anledning til å skrive ut piller i hele tatt. Med henvisningsrett endelig på vei kan vi dessuten sørge for at de aller sykeste havner på riktig hylle i spesialisthelsetjenesten eller til utredning for organiske lidelser i somatikken, om det skulle være mistanken.

Gode diagnostikere

Jeg tror ikke dette er en god løsning. Først og fremst fordi jeg respekterer fastlegens brede kompetanse og deres rolle som knakende gode diagnostikere. De vet hvem som skal til røntgen, hvem som skal til urolog og hvem som skal til psykolog. Hver eneste dag er de ydmyke behandlere som sender pasienter videre i til andre, fordi de vet andre er dyktigere. Her er det mye å lære: alle kan ikke behandle alle, slik alle psykologer heller ikke håndterer alle klientene sine like godt. Fastleger har stor status i dag, og respekteres for denne allsidige kompetansen. De er generalister i praksis. Psykiaterne, psykologene og psykologspesialistene er imidlertid ekspertene på samtalebehandling og har ressurser til å håndtere psykiske lidelser slik retningslinjene tilsier det.

Kombinasjonsbehandling

Jeg tror fastpsykologen og fastlegen bør samarbeide tettere, både under utdanningen og ute i kommunen. I behandling av lettere psykiske lidelser kan middelveien ofte være kombinasjonsbehandling med både legemidler og psykoterapi.

Legen er eksperten på førstnevnte, psykologen på sistnevnte. Enda en grunn til faglig dialog. Veien fra en rask konsultasjon til samtaleterapi må være kort, fysisk så vel som byråkratisk – til det beste for pasienten. Et slikt samarbeid må starte under utdanningen, hvor vi lærer av hverandre, og fortsette i yrkeslivet hvor erfaringer utveksles. Her må politisk vilje til for en slik tilrettelegging av tverrfaglig samarbeid.

Nei til profesjonskamp

La ikke profesjonskamp komme i veien for et fruktbart samarbeid hvor samtaleterapi er foretrukken behandling. Fastlegene trenger ikke lære seg snakkekuren, psykologene trenger ikke kunne noe om benbrudd – å revolusjonere systemet er ikke nødvendig. Fokuser i stedet på å samarbeide om å behandle det som er blitt vårt aller største og dyreste samfunnsproblem – psykiske lidelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s