Lite kompetanse – mye ansvar

NB: Først publisert hos Norsk Psykologforening

For blodferske studenter som har blitt varme i trøya, kan det være fristende å tøye strikken litt for langt.

I disse dager troner lange helsefagutdanninger på toppen av de årlige statuslistene til Samordna Opptak. Det ligger utvilsomt mye prestisje og elitisme i det å lykkes på øverste akademiske nivå og ingen honnør skal fratas de som jobber hardt for utdanning eller karriere. Oppdraget til mange av disse lovende studenter og studiner er imidlertid å hjelpe de som av forskjellige grunner ikke har lykkes like godt med livet. Derfor er det ekstra viktig å være oppmerksom på hvilke holdninger som dyrkes frem blant kommende terapeuter.

Men, jeg kan hjelpe deg

Vel innenfor det gode selskap vokste egen mestringstro raskt, og jeg fikk etterhvert kontakt med svært syke pasienter i akuttpsykiatrien. Når blodferske studenter har blitt varme i trøya kan det være fristende å tøye strikken litt lengre. Dinglende nøkler og ID-kort tydeliggjør skillet mellom den mektige hjelperrollen og de som ydmykt ber om vår assistanse. Vi er de ressurssterke som eier situasjonen og vår kompetanse etterspørres av pasientene. I slike maktubalanser kan vi få både verdensmestere og sadister, tenk bare på Philip Zimbardo . For superstudenten blir ingen utfordring for stor. For superterapeuten er ingen pasient for vanskelig.

Hvis man er uenig med behandleren på sykehusposten er det ikke vanskelig å lure seg til en prat med pasienten, alene på rommet hvor ingen hører. På gåtur kan lærebokteori omsettes i praksis, hvor gøy er det ikke å leke psykolog når det man ser pasienten blir lettere til sinns? Og hvorfor kan ikke hun triste på skjermingsavsnittet få en radio, så kjedelig det er hos henne? Alt til det beste for pasienten, selvfølgelig.

Billig arbeidskraft

Flinke psykologstudenter er billig arbeidskraft. Det ser ut til at studentterapeuter i hovedpraksis gjør godt arbeid , trolig fordi de investerer så ufattelig mye tid og ressurser i hver eneste pasient. I offentlige sykehus hvor New Public Management råder og behandlingen styres av penger fremfor faglighet vil slike ansatte være lønnsomme produksjonsmedarbeidere. For 270 000 kan man i dag få pleieassistenter som virker langt utover stillingsbeskrivelsene sine. For enda litt mer får man sykepleiere som gjør suicidvurderinger, normalt forbeholdt psykologer og leger. I private helseforetak blir den økonomiske fordelen potensielt enorm! Studentene som klør i utålmodige behandlingsfingre er naturligvis fornøyde med å få prøvd seg i en klinisk virkelighet og klager sjeldent over utilstrekkelige stillingsbeskrivelser eller dårlig lønn – relevant deltidsjobb er da mer enn godt nok. Så fremt journalføringen ikke dokumenterer overtramp eller pasientene klager på mangelfull skolering blant personalet, forblir denne eksperimenteringen mørketall.

Det er imidlertid god grunn til å rope varsku om hvem som gjør hva i psykisk helsevern.

Etiske gråsoner

“Pølser om natten” er en velkjent historie ved Stavanger Universitetssjukehus. Den handler om ekstravakten som lot en pasient sitte oppe etter leggetid. De lagde pølser sammen på kjøkkenet og snakket i timesvis, som vanlige folk. Jeg har hatt gleden av å høre historien fortalt fra den voksne mannen som igjen følte seg respektert. Blant brukererfaringer finner vi mange slike historier om å bli sett – at noen trosset firkantede regler for å se meg. Ofte ser det ut til å være friske pust (les: ferske studenter) som tør å utfordre fastgrodde rutiner, før man lærer seg å tenke mer kategorisk om hva som er normalt og unormalt hos mennesker.

Firkantede regler kan oppleves begrensende og byråkratiske i mange tilfeller. Kanskje oppnår man mer effektiv behandling ved å operere i etiske gråsoner fremfor på trygg grunn. Alle vet jo at man har taushetsplikt, så hvorfor trenger vi å skrive under på det? Litt ekstra holding av en pasient som allerede er på tvangsparagraf, gjør det noen forskjell? Slike dilemmaer er gjennomgående overalt hvor det er ansvarslinjer og krav. Å heve seg over regler synes av noen å være greit når det er til pasientens beste.

Jeg har selv erfart hvor lett det er å bli forført av mangelen på tydelige rammer i helsesektoren. Plutselig mestret jeg terapeutiske situasjoner som burde vært forbeholdt erfarne, kyndige behandlere. Tilliten til min kompetanse var overveldende, både fra pasientene, mine overordnede og etterhvert meg selv. Alt gikk bra, kanskje ble til og med noen pasienter litt bedre – det var en fantastisk følelse. Jeg var imidlertid på altfor dypt vann og skjønte etterhvert at rammene som manglet ikke var til min fordel.

Redningsbøye

Som student på første avdeling var ikke min kliniske erfaring tilstrekkelig til å være alene med pasienter, og min etisk bevissthet kunne ikke kompensere for dette. Samtidig tror jeg tror det er mye god læring i å bli kastet ut på dypt vann. Men selv ikke den mest lærevillige eller dristige student (eller psykolog) bør få anledning til å sette avgårde uten en redningsbøye i armlengdes avstand. Litt for egen del – mest for pasientens.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s