Økonomisk ulønnsomt å satse på toppkarakterer

NB: Først publisert i Psykologisk Tidsskrift 

Tirsdag 5. mai kom tilstandsrapporten for høyere utdanning ut. Den konkluderer tydelig og klart: «For mange studenter på alle nivåer bruker for lang tid på å gjennomføre studiene». Jeg er en av verstingene. Når mitt studieløp avsluttes til neste år har jeg hatt studentstatus siden år 2006. Det burde ikke vært lov.

Kun 40 % av studentene fullfører på normert tid og de aller fleste synes å være enige om at det er et problem. Jeg ser det litt som når alle bilistene kjører over fartsgrensen: Det underminerer selve ideen om at en mastergrad skal ta fem år eller et årsstudium ett år, slik som lite aksepterte fartsgrenser et sted fører til mindre respekt for alle fartsgrenser. Løsningen fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er å lokke med penger gjennom et såkalt turbostipend. Jeg spør meg selv: ville jeg sluttet med årsstudiet i psykologi etter tre ganger fordi det var dårlig business? Neppe. Studentpolitikerene i Norsk studentorganisasjon er også opptatt av penger og peker særlig på hvor avhengige studentene er blitt av deltidsjobb og/eller støtte fra familien. For min egen del hadde det vært praktisk umulig å være student i 10 år uten deltidsjobb eller penger fra far, så her tror jeg problembeskrivelsen er god. Spørsmålet er om min progresjon hadde vært bedre hvis jeg hadde brukt enda mer tid på studiet enn jeg allerede gjorde.

Betal dyktige studenter
Hvis insentivet fra Høyre om en «gjennomføringsbonus» skal holde vann, må det gjøres skikkelig. Å betale studenter ekstra for å stå på eksamen er å belønne middelmådighet. Hvis du ikke står på eksamen, har du ingenting på et universitet å gjøre. La oss heller differensiere basert på karakterer, og la karaktersystemet få sin første ordentlige lakmustest i høyere utdanning. Dersom karakterer er ment å si noe om arbeidsinnsats, ervervet kompetanse og akademiske ferdigheter bør dette være uproblematisk. Jeg foreslår en gradering hvor toppkarakteren A gir full omgjørelse av lån til stipend, B gir 80 %, C gir 40 %, D gir 20 % også videre. I tillegg øker vi den totale finansieringen slik at man kan velge å jobbe deltid med middels karakterer, eller være reell heltidsstudent med toppkarakterer. Den som stryker i et slikt system akkumulerer et svært studielån på rekordtid og finner nok ganske raskt noe annet å gjøre. Slik tydeliggjøres det intellektuelle klasseskillet som allerede fins og de som ikke håndterer studieprogresjon tvinges ut av økonomiske hensyn. Vi gjør de i praksis en tjeneste.

Innskrenk friheten
Min stahet fikk dessverre fritt spillerom. Hvorfor i alle dager er det teknisk mulig å ta eksamener tilhørende et årsstudium i psykologi, i fem år? I dag er jeg stolt av å snart kalle meg psykolog, men det er med en bitter undertone jeg mener muligheten burde gått fra meg allerede etter det første forsøket. Det er ingen menneskerettighet å bli psykolog, skrev en faglærer til meg når jeg klagde på et dårlig formulert eksamensspørsmål. Eksamen var riktignok ganske dårlig, men han hadde på mange vis rett. Hvis adgangen til å klage, ta opp eksamener og produsere studiepoeng i snegletempo er en mulighet, vil mange benytte den muligheten. Begrensninger og rammer kan være en katalysator for kreativitet og utvikling, men for stor frihet er ødeleggende. Hvis noen hadde stoppet min årsstudie-bonanza hadde jeg utvilsomt funnet meg et annet fagområde og blitt minst like engasjert i det. Vi undervurderer vår tilpasningsevne og kanskje bør fler hårete studentdrømmer knuses.

Frem indre motivasjon
På utsiden av profesjonsstudiet i psykologi var opplevelsen av faglig tilhørighet minimal og kontakten med professorer fraværende. Dette har ikke forandret seg og jeg hører flere studenter på lavere grad som aldri har besøkt bygningen hvor instituttet vårt ligger. Manglende kontakt med fagmiljøet går utover både læringsutbytte og psykisk helse, uttalte høgskolelektor Tone Strømøy til Under Dusken i fjor. Jeg tror det er en presis analyse og at den oppvakte student, normert eller ei, kan fortelle kunnskapsministeren at det neppe hjelper med ytre motivasjon (les: penger) hvis den indre motivasjonen lider. Studentene må oppleve mestring og føle seg kompetent. Tilhørigheten til fagmiljøet må være til stede allerede fra første semester.

Min påstand er at vi gjør studentene en bjørnetjeneste. Tilstandsrapporten for høyere utdanning viser at de avlegger kun 45 studipoeng i året, i gjennomsnitt. Dette er ikke overraskende slik systemet er konstruert i dag. Samtidig er jeg heller ikke i tvil om at indre motiverte studenter ville produsert minst 60 studiepoeng i året, om ikke mer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s