Psykologtittel løser lite for masterstudenter

NB: Først publisert i Psykologisk Tidsskrift

Først av alt er jeg glad for at fler enn meg er pratepsyke. Det er forståelig at tittel-saken fremdeles engasjerer, men det må være vranglesing når Townsend, Knutsen, Karlsen, Fjellstad og Bjørge anklager meg for å hoppe ut av debatten. Mitt anliggende var, og er fremdeles, å oppfordre til å promotere sin egen unike fagkompetanse. Av respekt, og til en viss grad sympati, velger jeg likevel å svare masterstudentene – selv om jeg tror de er inne på et distraherende sidespor. For min del må de gjerne få psykolog-tittelen, uten at jeg tror den er saliggjørende på noen måte.

Hvem er adressaten?
Innledningsvis er det nødvendig med en oppklaring til eventuelt uinnvidde lesere: Det er forskjell på psykolog-tittelen og på medlemskap i Norsk Psykologforening. Sistnevnte fordrer førstnevnte, og et ønske om tittel må derfor adresseres de som forvalter denne tittelen (hint: det er ikke meg). På landsmøtet i Norsk Psykologforening i 2010 diskuterte man for øvrig å innlemme masterstudentene i foreningen, men dette ble hårfint nedstemt. Jeg er usikker på om medlemsskap i en klinisk orientert fagforening ville gagnet de som i dag står utenfor. Personlig ønsker jeg medlemsskapet mitt i en fagforening spesielt orientert mot klinisk virksomhet, med kompetanse på lønnsforhandlinger i sykehussektoren og som lobbyer mot helsepolitikere. Det er merkelig hvis ikke-klinikere vil delta i de samme fagpolitiske spørsmålene.

Om psykolog-tittelens formål
Et gjennomgående premiss hos masterstudentene synes å være behovet for en psykolog-tittel av markedsføringshensyn. I dag er mastergraden usynlig, hevder de, og en tittel vil angivelig løse dette. Jeg er åpenbart ingen jurist, men vil tro at det er utfordrende å skulle utvide den lovbeskyttede psykologtittelen på bakgrunn av et slikt hensyn. I dag er det hensynet til klienter og pasienter som avgjør hvem som får slike profesjonstitler. Jeg kan naturligvis se hvordan den beskyttede tittelen kan reduseres til å omfatte ”klinisk psykolog”, men forstår ikke hvorfor juristene skal se seg nødt til å initiere en slik endring. Personlig ligger det ingen ære i å stoppe en slik utvasking av psykologtittelen.

Tittel-behovet svinner?
Linda Lai, Lucie Kathrine Sunde-Eidem og Per Øystein Saksvik trekkes frem som gode eksempler på etablerte fagutøvere som skriver godt om psykologi.  Det er utvilsomt flere dyktige bidragsytere der ute, men ingen av de ser ut til å trenge titler for å vise frem sin skarpe penn og kompetanse. Jeg er usikker på om en psykologtittel i hele tatt hadde gagnet dem, og har heller ikke hørt innvendinger fra de som er etablert i arbeids- og forskerliv om mangelen på tittel. Min hypotese er at titler ser viktigere ut når de betraktes på avstand og kanskje særlig som nervøs student på vei inn i arbeidsmarkedet. Hva kan jeg egentlig, undrer nok mange på vei til sine første jobbintervju. Men, foruten profesjonsstudiene hvor tittelen er en beskrivende del av yrkesutøvelsen, er mitt inntrykk at etter noen år i arbeidslivet vil man titulere seg med stillingen sin, fremfor utdanningen man tok. Selv signerer jeg stort sett mine innlegg som psykologIstudent, ikke psykologstudent.

@jorgenflor @LindaLaiProf Tittel kan være en døråpner, men gir ingen avkastning alene. Engasjement, fagformidling & kontekst er avgjørende.

— Lucie K Sunde-Eidem (@lusapagangen) May 6, 2015

Synlige masterstudenter?

Som profesjonsstudent i psykologi har jeg i mange år vært engasjert for å fremme faglig og sosial tilhørighet på tvers av studieløp. Både Psykologisk Fagutvalg og Psykologidagene er tiltak hvor et slikt samhold er en viktig del av visjonene. De studentene som imidlertid har vært dårligst representert på våre arrangementer og i styrene, er masterstudentene. Psykologisk Tidsskrift og Bedriftsportalen for psykologi er andre studentforeninger ved psykologisk institutt hvor muligheten for tilstedeværelse og synlighet har vært god. Masterstudentene skriver imidlertid at de er tilstede i media og deltar i samfunnsdiskusjonen. De skriver også: ”Mange med vår bakgrunn er faktisk synlige, men ofte trekkes forskertittelen frem på bekostning av mastertitlene. Dermed vises ikke mastergraden fram i media”. Jeg forstår ikke helt hva forskertittelen er, og hvorfor det er et problem at mastergraden går på bekostning av denne. Det jeg imidlertid er klar over, er at jeg fremdeles ikke husker sist jeg leste et debattinnlegg eller en kronikk fra bachelor- eller masterstudenter i en norsk avis (PS: jeg synes ikke innlegg om psykologtittelen teller).

Titler til alle revolusjonerer norsk psykologi?

Det er vanskelig for meg å spå fremtiden. Kanskje vil det ikke være noe problem for pasientene å skille klinisk psykolog fra andre typer psykolog. I så måte har jeg ingen problemer med at lovtekster endres og psykologtitler deles ut an mass, så lenge morgendagens psykologspesialister krediteres for sin videreutdanning. Spørsmålet er om tittelen vil forandre så mye som masterstudentene hevder. Vil innføringen av slike differensierte psykologtitler føre til at menigmann sporenstreks forstår hvilken kompetanse mastergradene gir? Vil arbeidsgivere nikke anerkjennende når miljøpsykologer, trafikkpsykologer og hjernepsykologer kommer på jobbintervju? Vil psykologien gjenoppstå, helhetlig og samlet?

Fagformidling fremdeles viktigst
All den tid folk flest har problemer med å skille psykiater fra psykolog tror jeg ikke vi bør legge til grunn at anerkjennelse og synlighet tilkjennes på grunn av paragraf-endringer. Det handler i stedet om hva som er etablert i samfunnet: at psykologi er lik psykisk helse og behandling av psykiske lidelser. Ansvaret for dette ensidige fokuset ligger ikke hos enkelte yrkesgrupper, men hos alle som kaller psykologien for sitt fag. Husk at også jeg som profesjonsstudent har kompetanse utover klinikken.

Det er synd hvis engasjementet hos studentene kun skal blomstre når det er snakk om å få noe (en tittel), fremfor å gjøre noe (formidle faget). Gjenkjennelse og anerkjennelse kommer ikke av en tittel, men av engasjement og kompetanse. Jeg er redd en ny titteldiskusjon, med uklar adressat, vil skade ikke-klinikere mer enn det vil hjelpe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s