Farlig fravær av selvmordsomtale

NB: Først publisert som kronikk hos VG
Frykten for selvmordssmitte har preget medienes omtale av psykisk helse i lang tid. Den tilbakeholdne tilnærmingen truer samfunnsoppdraget pressen har i å opplyse folket om en viktig folkehelseutfordring. Forsiktigheten kan dessuten ha en farlig bakside ved å opprettholde, eller til og med forsterke skyld, skam og stigma.
Forebygging av selvmord er psykisk helseverns kanskje aller største hodepine. Mer enn 500 mennesker avslutter livet sitt hvert eneste år, men likevel finnes det ingen pålitelig metode for å identifisere selvmordsfare. Som med psykisk sykdom for øvrig, vet vi lite om årsaker, risiko og effektive intervensjoner. Tall fra England på slutten av 90-tallet viser at blant de som valgte å ta sitt eget liv, ble kun 2 % vurdert med høy selvmordsrisiko sist de var i kontakt med helsevesenet.
Siden Sigmund Freuds tid har det på psykologenes faner stått «Snakk ut om det», «Eksponering!» og «Kjenn deg selv». Vårt viktigste verktøy er samtalen, også i møte med selvskading og selvmordstanker. Samtalen om selvmord er imidlertid fraværende i det offentlige rom. Når ingen snakker om det, vokser fordommene ukontrollert skriver Johanne Lila Larsen. Fagfolk står passive tilbake, skjult bak pressens restriksjoner og forsiktighetskrav.
Ingen enkel forklaring
Anerkjennelse av vanskelige følelser er viktig i terapi, men også i nære relasjoner. Når vi unngår å snakke høyt om selvmord og selvmordstanker, skjer imidlertid det motsatte. Selvmord blir som Lord Voldemort i Harry Potter, mannen som er så farlig at ikke engang navnet hans kan sies høyt. Slik kollektiv unngåelse gir næring til skam og skyldfølelser. Magne Raundalen kaller selvmordstabuene en tåkeheim av fortielser og angstskapende uvitenhet.
En annen samfunnstendens er sykeliggjøring og diagnosetenkning. Vi har alle behov for å gjøre verden litt enklere og lettere å forstå ved hjelp merkelapper og kategorier. Dette er normal tenkning på autopilot. Problemet er når forenklingen står i veien for forståelse. Med begrep som sykdom, lidelse og utilregnelighet kommer vi sjeldent lengre enn til overflatiske beskrivelser. Vi spør ikke om det som kan ligge bak. Koblingen mellom selvmord og psykiske lidelser er i beste fall upresis.
Et farlig dilemma
Helt siden Goethes romanfigur Werther smittet leserene med sitt selvmord, har mange studier undersøkt fenomenet. Undersøkelsene registrerer omtale av selvmord i tv-serier, filmer eller medieoppslag og analysere selvmordsstatistikken i tiden etter. Resultatene har ført til de presseetiske varsomhetsreglene som blant annet anbefaler å verken beskrive metode eller sted for selvmord. Det krever modighet av journalister som vil navigere i dette terrenget. Forskningsgrunnlaget sier imidlertid lite om hvilke mekanismer som er i spill, eller om årsaksforhold. Vi vet derfor lite om hvordan medieomtalte selvmord skaper smitteeffekt og lite om selvmordssmitte over tid.
Det er dessuten et dilemma her. Forsiktighet i omtale av selvmord kan opprettholde farlige tabuer og gjøre det enda vanskeligere å søke hjelp eller støtte hos de som lider. Lite snakk om selvmord kan være farligere over tid og studier på umiddelbar selvmordsmitte tar ikke hensyn til dette. Helsevesenet er kjent slike dilemma. I screeningundersøkelser, som mammografi, får mange tusen kvinner uriktige diagnoser og må fjerne friske bryst de kunne beholdt. Vi aksepterer denne kostnaden fordi alternativet er å miste liv til brystkreft. I tilfelle med selvmord er det derimot lite diskusjon om kostnaden ved forsiktighet satt opp mot gevinsten av åpenhet.
Benytt sjansen til å gi befolkningen kunnskap om selvmord
Slik lyder det første rådet Verdens helseorganisasjon gir i sin veileder for selvmordsforebygging til mediefolk. Få ser ut til å ta utfordringen. Et hederlig unntak er Lajla Ellingsen og Mari K. By Rise som skrev modig om selvmord i 2014, hvor et høydepunkt er leserenes håpshistorier. Slike historier minker skamfølelsen mange sitter med, og de formidler håp. Noen kaller det Papageno-effekten; å høre om andre som takler motgang gjør problemene mer overkommelige. Psykologene kjenner mange mestringshistorier og bør ta ansvar for å fortelle om disse.
Nylanserte Project Semicolon har fått norsk oppmerksomhet den siste tiden. Et semikolon brukes når forfatteren kunne valgt å avslutte setningen med et punktum, men i stedet valgte å fortsette, skriver initiativtakerne. Symbolikken er alvorstung om selvmordsforsøk og selvskading, men uttrykksformen er ungdommens språk; bilder av tatoverte semikolon på Instagram. Hittil har verken forskere, fagfolk eller pressetikere advart mot smittefaren til prosjektet.
Vi kan for lite om selvmord, selvmordsmitte og selvmordsforebygging. Fagfolk og journalister tør ikke skrive om temaet. I all uvitenhet er det nemlig en ting som står klart for meg: det er bak en mur av tabuer, fordommer og forenklinger selvmordet er aller farligst. Det angår oss alle sammen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s