Hva er psykologiens neste magesår?

Frem til for få år siden var stress etablert som årsaken til magesår. I dag vet vi at synderen er en bakterie. Irritabel tarm er blitt en folkesykdom hvor forklaringen nok en gang er stress , men forståelsen er i ferd med å flytte seg fra psyke til soma. Hvilken rolle spiller psykologien i møte med disse sykdommene, og hva er vårt neste magesår?

I psykologien har vi ikke den samme kjennskapen til årsaker og etiologi som i somatikken. Der legen kan bruke blod- og celleprøver, må psykologen nøye seg med symptomsjekklister og klinisk skjønn. Hvis det er slik at Descartes tok feil når han skilte mellom sinn og kropp, bør vi kunne forvente samme presisjonsnivå i forståelsen av brudd i beinet og depresjon i hjernen. Dit har vi imidlertid ikke kommet enda, og premisset mitt er derfor at krav og forventning til god diagnostikk er annerledes hos leger enn det er hos psykologer. Hva gjør psykologer og leger gjør når de ikke finner en plausibel årsak til sykdommene de møter?

De historiske magesår
Somatisering er psykologens diagnose når pasienten gjør psykiske problemer om til fysiske uttrykk. Begrepet har tradisjoner tilbake til Sigmund Freuds konversjonsnevroser og lever altså i beste velgående i dagens diagnosemanualer. Magesår var lenge et eksempel på noe sinnet gjorde med kroppen. Enkle litteratursøk avslører en annen holdning for knapt 30 år siden. Groen (1974) fant blant annet at pasienter med magesår led av indre konflikter, akutte kjærlighetstap og at de hadde opplevd ydmykelser. Uløste emosjonelle konflikter er trolig årsaken til lidelsen, skrev forfatteren. Barry Marshall og Robin Warren skulle dog endre alt når de på 1980-tallet oppdaget bakterien Helicobacter pylori hos magesår-pasientene. Mon tro hvor mange psykoterapitimer som har gått med til å finne uløste emosjonelle konflikter hos magesårpasienter.

Irritabel tarm er et annet eksempel på en sykdom i brytningspunktet psykisk og fysisk helse. Etter et par år virrende rundt i butikkhyllene merket glutenfritt, har jeg selv funnet ut at FODMAP-dietten er løsningen på mine diffuse magesmerter. Det er tarmen min som sliter med å bryte ned karbohydrater med underlige navn som polyoler og oligoler, ikke psyken min som lider av stress og angst. Veien dit har imidlertid vært befestet med spørsmål som «er det egentlig innbilt?», «somatiserer jeg nå?», og dessuten utallige forsøk på å flytte fokus vekk fra symptomer. Leger spurte om jeg spiste økologisk mat eller gjorde yoga. Joda, og som enhver moteriktig psykologstudent tidvis også meditasjon. Det hjalp imidlertid lite.

Det viser seg at pasienter med matoverfølsomhet skårer høyt på sykdomsspesifikk angst. Dette viser seg ofte i forventninger om plager etter inntak av mat. Når du forventer at boller og pasta gjør deg dårlig i magen, er ikke veien lang til en selvoppfyllende nocebisk profeti. Heldigvis rakk jeg å bli kvitt magesmertene før noen rakk å foreslå hypnose eller kognitiv atferdsterapi.

Somatisering, eller psykologifisering?
Det neste eksempelet fordrer en disclaimer. ME-diagnosen (myalgisk encefalomyelitt) er omstridt, og jeg vil på ingen måte krediteres som ekspert eller behandler av lidelsen. Den er likevel både aktuell og interessant i diskusjonen om psykosomatikk.

Hvis vi benytter de såkalte Canada-kriteriene fordrer en ME-diagnose somatiske symptomer som søvnforstyrrelser, utmattelse, smerter og kognitive svekkelser. Altså symptomer i store deler av kroppen og i ulike organsystem. Det er kjent at mange pasienter har en komplisert sykehistorie og mange undersøkelser i helsevesenet uten resultat. Det krever derfor ikke mye kreativitet av psykologen før en variant av diagnosen somatoform lidelse kan stilles, eller at han i det minste kan kalle symptomene somatisering. I møte med en slik merkelapp kan pasienten finne på å protestere, eller endog benekte psykiske faktorer som relevante overhodet. Psykologen, på sin side, får styrket sin tro på at pasienten somatiserer.

Mange mener mye om ME. Live Landmark skriver om samtaler med foreldre som gjør ME-syke barn friske. Nestor i kognitiv terapi, Torkil Berge, beskriverhvordan samtalebehandling gir symptomlette.  Andre forteller historier om hvordan trening og kosthold hjelper. Til og med Helsedirektoratet anbefaler kognitiv atferdsterapi, selv om de understreker at behandlingen ikke er ment å være kurativ (finnes det kurativ psykologisk behandling, forresten?). Samtidig er mange av pasientene svært skeptiske og enkelte hevder psykologisk orientert behandling er feilspor, fører til overgrep og gjør de sykere. En gruppe professorer sammenligner psykologisk behandling av ME med å gi tilsvarende tilbud til kreftsyke. Det er åpenbart et vanskelig landskap å navigere i. Hvis forskere strides om pasienter på gruppenivå, hvor utfordrende må det da ikke være i hvert enkelt pasientmøte på klinikken?

Er ME vårt neste magesår?
Hvis legen ikke finner en forklaring på pasientens diffuse symptomer er det nærliggende å henvise til psykolog. Spørsmålet mitt blir hvilken posisjon  psykologen er i når pasienten motvillig kommer til utredning. Finner vi lettere en plausibel årsak? Legger vi til grunn at legen har utelukket somatiske forklaringer og at det derfor må være psykisk? Eller sender vi pasienten tilbake til legen med beskjed om at her er intet galt?

Ettersom begrepet somatisering er vel innarbeidet vil jeg slå et slag for psykologifisering. I dansk ordbok beskrives det som å «forklare eller beskrive ved at anlægge en psykologisk synsvinkel». Det er forresten også beskrevet som nedsettende språkbruk, slik jeg vil tro mange pasienter opplever det nedsettende å bli kalt somatiserende. Magesår og irritabel tarm har utvilsomt vært, og er til dels fremdeles, gjenstand for psykologifisering. Er vi, i vår terapeutiske kultur, åpne for at neste lidelse på listen kan være ME?

I festtalene, ikke på klinikken
Avslutningsvis er det verdt å introdusere noen flere nyanser til de overnevnte eksemplene. Selv om magesår-pasientene ofte har helicobacter-bakterien, vil majoriteten av de som har bakterien aldri utvikle magesår. Fordøyelsesystemet er nært knyttet til hjernen (slik alt jo er) og stress vil nødvendigvis påvirke hvordan galaktaner, oligoler og polyoler brytes ned. Yoga og meditasjon er neppe den dårligste kuren legen min kunne gitt, selv om lidelsen kan forklares av fysiologi og medisin. Hjerne og kropp henger sammen – nøkkelordet er samspill.

De aller fleste, helseministeren inkludert, er enige om at vi skal jobbe med helepasienten. I klinikken blir vi satt på prøve når sykdommer må diagnostiseres som enten psykiske eller fysiske, og behandles deretter. All den tid medisin og psykologi har ulike diagnosemanualer, ulik status, ulik behandling og ulik tilnærmingsmetode må vi erkjenne at Descartes gjenoppstår fra tid til annen og kanskje hyppigst i de mest komplekse tilfellene. Verst går det nok utover pasientene.

«Så lenge den medisinske kulturen fastholder en forståelse av at det vi ikke forstår, egentlig er psykisk, kommer vi aldri videre» – Kirsti Malterud

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s