Luke 4.: Trigger warnings – oppskrift på unnvikelse?

Debatten om traumeadvarsler, trigger warnings, har nådd Norge etter å ha vært et stridsstema ved amerikanske utdanningsinstitusjoner i lengre tid. Det er en altomfattende debatt som engasjerer bredt, selv uten at fenomenet er særlig utbredt enda.

På den ene siden står anklager om oversensitive studenter som ikke tåler uenighet, på den andre siden kreves det tilrettelegging for psykososiale vansker. Tidligere har barneoppdragelse vært diskutert på tilsvarende vis. Enkelte forskere bad om mer risikolek og brattere rutsjebaner på lekeplassene, mens Magne Raundalen var mer bekymret for blodsromantikk enn overbeskyttelse. Med psykologbriller på ser traumeadvarsler ut som oppskriften på unnvikelse. Altså noe som er kontraindisert ved traumer. Samtidig vet vi også at voldsomme triggere kan være retraumatiserende. Eksponering skal brukes nennsomt, og det er vel ingen behandler (eller foreleser!) som ønsker å ta ansvar for en slags kollektiv eksponeringsterapi av landets studenter.

Tar vi i bruk den mest absurde versjonen av krenkelsesbegrepet kan alle og enhver forlange trigger warnings om alt mulig. Vi andre blir moralsk forarget og roper sensur tilbake. Plutselig handler det om ytringsfrihet. Da våkner naturligvis kommentariatet.

Den stadige sammenblandingen av traumer og krenkelse er et godt utgangspunktet for gjensidig misforståelse. Med uklar begrepsbruk risikerer vi å allminneliggjøre eller endog bagatellisere traumeutsatte, samtidig som vi normaliserer unngåelse av ubehag hos alle andre. Ved å ta hensyn til de som trenger det, åpner vi opp for at enkelte kan skyve de syke foran seg. Det må være en kalkulert risiko ved all tilrettelegging, at noen utnytter systemet, for eksempel ved å plagiere et parkeringsbevis for handicappede.

I sin enkleste, mest edruelige form leser jeg triggeradvarsler som nettopp det; advarsler om sterkt innhold. Ikke som unnvikelse fra eksponeringsterapi, overbeskyttelse av den oppvoksende generasjon eller sensurering av ytringsfriheten. Vi tar det for gitt at nyhetsankeret advarer om sterke bilder før morbide krigsscener dukker opp på skjermen midt i fredagstacoen. Det er en slags allmen, nesten objektiv aksept av disse TV-bildene som grufulle. Skildringer av voldtekt i en bok eller forelesningsslides med bilder av selvskading vil nok i større grad oppleves ulikt. Det betyr vel ikke at det er dumt å si ifra på forhånd?

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s