Luke 6.: Omsorgsindustrien

Jeg ønsker å hjelpe andre, å gjøre en forskjell. Slik svarer mange på spørsmål om sitt yrkesvalg i helsevesenet. Jeg tror ofte det er tilfelle for mange. Vi dyrker verdier om varme hender, empati og medmenneskelighet. Noen ganger er det kanskje også et ønske om å hjelpe og forstå seg selv. Aldri svarer noen at de ønsker makt eller penger. Dette er forbeholdt blårussen. Likevel er det jo en uomtvistelig sannhet at også idealister må ha til salt i grøten.

Flere ganger har jeg sett at det å tjene gode penger er blitt gjort til et slags devaluerende argument mot enkelte innenfor omsorgsindustrien. Et eksempel er fra diskusjonen om Lightening Process, som er gjort ekstra betent av at metoden retter seg mot behandling av den omstridte lidelsen ME, hvor mentaltrener Live Landmark har fått tyn for å ta godt betalt for sine kurs. Anklager om kynisme sitter løst. På magisk vis blir det å tjene penger en indikator på dårlig kvalitet eller sjaber moral?

Problemstillingen er aktualisert i forbindelse med den siste tids strøm av flyktninger. Profitt og velferd går ikke sammen der heller, mener mange. Asylbaronene skal stoppes sier SV. Det kan godt være de bør stoppes, ikke vet jeg. Men at det å tjene penger skal være diskvalifiserende i seg selv synes å være et merkelig argument. På mange måter er det naturligvis en politisk diskurs. Helsetjenester skal tross alt være tilgjengelige for folk flest, og kanskje spesielt overfor de som har minst. Dette er også et maktspørsmål. Jeg vil likevel argumentere for at helseprofesjonene ikke må være redd for å fremme penger som et motiv. Vi skal ha (godt) betalt, og lønn er både en anerkjennelse av fagkompetanse og en motivasjon til videre innsats for pasientene.

Det jeg frykter aller mest er at de idealistiske hensiktene og den altomfattende godheten som kjennetegner oss som har viet yrkeslivet til å hjelpe andre, gjør at kritikk ikke like lett kommer frem. At vi skjuler oss bak en mur av gode intensjoner. Idealisme gjør oss litt mer uangripelige enn konsulenter i First House og finansmeglere som holder hus i glass og betong.

Jeg har egenhending valgt å påta meg et svært studielån gjennom snart ti års studier – og jeg har planer om å dekke det inn så raskt som mulig. Pengene er det, satt på spissen, andres lidelse som skaffer meg. Skattekronene som har sponset mitt studieløp kunne nok finansiert opptil flere sykepleierutdanninger. Det gir meg en ydmykhet, men kanskje en skepsis blant de som skal betale for behandlingen jeg gir. Samtidig er det også et genuint ønske om å bidra med noe overfor de som trenger det. Jeg ønsker jo også å bidra med noe positivt for andre. Bare ikke gratis. Min foreløpige konklusjon? Børs og katedral er en falsk dikotomi.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s