Luke 9.: Miljøpsykolog, hundepsykolog, alderspsykolog – og klinisk psykolog?

Psykolog er blant yrkene med høyest status blant folk flest, viste en nylig undersøkelse i Aftenposten. Denne statusen er i dag forbeholdt mindretallet av de med psykologikompetanse. Jeg ser ikke lengre noen grunn til at det trenger å være slik.

Forleden dag skulle jeg forklare mine psykologielever forskjellen på faget helsepsykologi og faget klinisk psykologi. De spurte om forskjellen på helsepsykolog og andre psykologer. Jeg påtok meg en av semesterets største pedagogiske utfordringer i det jeg begynte å korrigere tittelbruken. Hvorfor kan noen som behandler psykisk sykdom kalle seg psykolog, men de som arbeider med psykologiske forhold i folkehelse ikke kan? Begge har psykologiutdanning, begge arbeider med helse. Min avsluttende replikk var noe slikt som «det bare er sånn», før jeg hastet videre til et nytt tema.

For psykologiutdannede uten tittel er dette gjenkjennbart. Hvordan omtaler du egen utdanning og kompetanse i smalltalk, når du møter gamle kjente på gata, i sosiale medier eller endog i jobbsøknader? I mange sammenhenger er det behov for å beskrive arbeid og kompetanse på en kort og lettforståelig måte. En tittel, eller benevning, kan altså være ganske kjekt å ha. Hvis det er slik at mangel på tittel står i veien for anerkjennelse, gjenkjennelse og forståelse av hundrevis av mastergradsstudenter sin kompetanse, er dagens tittelpraksis en personlig og potensielt samfunnsøkonomisk ulempe.

Inflasjon i tittelbruk?
Miljøpsykolog, hundepsykolog, fargepsykolog, idrettspsykolog, alderspsykolog. Jeg tviler på at flertallet av disse fagutøverene, eller mediefolkene som omtaler dem, har en ond plan om å utvanne psykologtittelen for egen vinnings skyld. Det er rett og slett en praktisk måte å omtale egen og andres kompetanse på. Nettopp fordi det er praktisk, og ikke minst intuitivt, bør det også være anledning til slik bruk.

I seg selv er psykologtittelen ingen garantist for kvalitet. Uten tilstrekkelig håndheving vil den tvert i mot representere en falsk trygghet. Hvem sjekker vel om behandleren faktisk er den psykologen som hun gir seg ut for å være. Til og med arbeidsgivere kan tenkes å slurve med denne kontrollen, slik vi kjenner fra legestanden.

Tenk på fartsgrenser i trafikken. Er de altfor lave, la oss si 60 på en oversiktlig landevei, vil majoriteten av bilistene kjøre fortere uansett. Den alminnelige rettsoppfatning harmonerer ikke med regelverket. Konsekvensen over tid er at ingen fartsgrenser blir respektert.

”Klinisk psykolog” er trygt nok for pasientene våre
Hovedargumentet mitt mot å endre tittelpraksis har hele tiden vært pasientens behov for å bli møtt av kvalifisert personell. Nå lurer jeg på om jeg har begått en alvorlig undervurdering av de som søker helsehjelp. Å bruke prefikset «klinisk» for å understreke at det er helsehjelp og ikke hundekurs det er snakk om, er selvfølgelig innenfor fatteevnen til pasientene våre. Mange har tross alt farlig god erfaring med å navigere i tungrodde skjema og byråkratiske systemer.

La det bli sedvane at psykologer har mastergrad i psykologi, slik jurister har mastergrad i rettsvitenskap. Dette løser et praktisk problem med inflasjon i titler, skaper en felles identitet i fagfeltet og ikke minst fremmer det anerkjennelse av en stor gruppe kompetente arbeidstakere som i dag er ukjent hos folk flest.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s