Hvor mange føler seg ensomme?
Nesten 10 % av befolkningen har så store problemer med slike relasjonelle og emosjonelle vansker at de føler seg kronisk ensomme.
Ulike studier bekrefter disse tallene.
I Norge, ifølge en studie utført av Folkehelseinstituttet i 2018, rapporterte rundt 6-7% av den voksne befolkningen høy grad av ensomhet. En studie utført av Cigna, en global helseorganisasjon, i 2018 fant at nesten halvparten (46%) av amerikanske voksne rapporterte at de noen ganger eller alltid føler seg ensomme. I Storbritannia, ifølge tall fra Office for National Statistics (ONS), rapporterte rundt 5% av voksne at de "ofte" eller "alltid" følte seg ensomme i perioden mellom april 2020 og februar 2021. Rundt 30% rapporterte at de noen ganger følte seg ensomme.
Et tabu
Å føle seg ensom er et tabu i vårt moderne samfunn. Tross muligheter for umiddelbar og konstant tilkobling gjennom digitale kanaler, opplever en betydelig del av befolkningen ensomhet. Dette paradokset illustrerer hvor viktig det er å forstå at ensomhet ikke bare handler om fysisk isolasjon, men også om følelsen av å være psykologisk adskilt, uforstått, og uten støtte.
Den konstante strømmen av bilder og fortellinger om andres "perfekte" liv kan bidra til å forsterke ensomheten. Vi sammenligner vårt eget indre landskap, med alle dets kompleksiteter og utfordringer, med de polerte utstillingene av andre menneskers liv. Dette kan føre til en skamfullhet over egen ensomhet, en følelse av å være fundamentalt utilstrekkelig.
Et folkehelse-problem
For mange er ensomheten forbigående, et sporadisk fenomen knyttet til spesielle omstendigheter. Men for enkelte, forsvinner ikke denne følelsen, selv i selskap med andre. For dem er ensomheten en konstant, en gnagende tomhet som ikke kan fylles av enkle løsninger som å ringe en venn, delta i aktiviteter, eller kaste seg inn i en hobby. I stedet blir skammen over å mislykkes enda sterkere og håpløsheten vokser.
Håndtering av vedvarende ensomhet kan være en stor utfordring. Skam over manglende evne til å føle tilknytning kan intensiveres, og gi grobunn for en følelse av håpløshet. Dette kan igjen føre til depressive symptomer, angst og utvikling av usunne mestringsstrategier, som isolasjon eller overdreven bruk av alkohol eller andre rusmidler. En slik ond sirkel kan være svært vanskelig å bryte uten støtte.
Vi trenger å anerkjenne ensomhet som et alvorlig folkehelseproblem, som krever oppmerksomhet og dedikerte løsninger. Det handler om mer enn å tilby muligheter for sosial kontakt - det handler om å adressere de underliggende følelsene av utilstrekkelighet, skam og håpløshet, og å lære å bygge autentiske, meningsfulle forbindelser.
Kan terapi hjelpe?
Min erfaring er at noen mennesker “produserer ensomhet” uten selv å vite dette. Dette er personer som har problemer med å etablere og beholde nære relasjoner, selv om de har et sterkt ønske om å knytte seg til noen.
Kanskje har de dårlig selvfølelse og våger ikke tro på at ett nytt vennskap er i ferd med å utvikle seg. Kanskje feiltolker og misforstår de andre menneskers gode intensjoner. Noen møter også andre mennesker “med piggene ute” fordi de ikke har opplevd å bli møtt på en god måte tidligere. Slik mistillit er ikke bare et uheldig utgangspunkt for å skape nærhet til andre, det er også kort vei til konflikter.
Det finnes heldigvis god hjelp for relasjonelle utfordringer. Nøkkelen er å bli bedre til å forstå hvordan man selv påvirker andre mennesker og hvordan andre mennesker påvirker en selv. Det handler om å gjenkjenne egne tanke- og følelsesmønstre slik at en kan stoppe misforståelser før de utvikler seg til konflikter.
Dessverre er det ingen “quick fix” som kan løse opp slike utfordringer. Det tar litt å forstå seg selv og andre bedre, og man må øve på å være i kontakt med andre på en ny måte.
En god hjelp på veien for mange kan være å inn i en fase i livet hvor en i samarbeid med en profesjonell samtalepartner fokuserer på det som skaper ensomhet, konflikter og misforståelser. Kort sagt handler det om nysgjerrighet på spørsmål som:
Hva gjør jeg når jeg føler meg avvist?
I hvilke situasjoner blir jeg mest usikker på meg selv?
Hva er mitt bidrag til konflikter?
Kan jeg gjøre noe for å unngå at andre misforstår det jeg sier?
Dette er viktige tema i terapi, enten du velger å gå i en-til-en psykoterapi eller gruppeterapi.